Kinetisk kunst

Kinetisk kunst er kunst som beveger seg. Bevegelsen kan være fysisk, skapt av motorer, gravitasjon, vind, solen eller den som ser på. Bevegelsen kan også være rent visuell, for eksempel gjennom geometriske mønstre som virker som om de beveger seg, eller gjennom bruk av film, lys eller dataanimasjon. Kinetisk kunst innbyr gjerne tilskueren til å være deltaker, for eksempel ved å sette verket i gang ved å trykke på en knapp eller dreie på et håndtak. Selv om kinetisk kunst ikke ble en formell kunstart før på 1950-tallet, kan de historiske røttene til denne kunstformen spores tilbake til begynnelsen av 1900-tallet og arbeider som Marcel Duchamps "Bicycle Wheel" (1913), som senere er regnet for å være den første kinetiske skulpturen. I 1968 fikk kinetisk kunst sin formelle debut i Norge gjennom utstillingen "Lys og bevegelse" i Kunstnernes Hus. Året etter kom Henie-Onstad Kunstsenter med en oppfølger i form av en retrospektiv utstilling med verk laget av argentinske Julio le Parc. I senere år har mange gruppeutstillinger i Norge inneholdt ett eller flere kinetiske arbeider, men det var ikke før de to utstillingene "Kunst i bevegelse" fra 2015 og 2017 at publikum kunne se på en hel utstilling av kinetisk kunst laget av kunstnere som bor i Norge. I dag er det en indre entusiastisk kjerne av unge og eldre kunstnere som holder tradisjonen med kinetisk kunst levende. Mange foretrekker mekaniske og tekniske prosesser fremfor digitale, kanskje som en nostalgisk og taktil reaksjon på våre stadig mer digitale og virtuelle liv. Kinetisk kunst er en svært underkommunisert kunstform, og flere av de norske kunstnerne som arbeider med kinetisk kunst opplever det også som en direkte undertrykket og undervurdert kunstform.