Edvard Munch

Hans kanskje mest kjente verk, og kanskje et av de mest kjente motivene på Internett faktisk, er verket Skrik malt i 1893. Som et ikonisk uttrykk for det moderne menneskets psyke, med følelser som fremmedgjøring og angst, kom Munchs kunst til å påvirke den litt senere retningen av tysk ekspresjonisme - en retning hvor det var kunstnerens indre følelser som gjaldt.

I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole og i 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men det var først samme høst at han begynte å følge undervisningen jevnt. Do it yourself-kulturen fantes tydeligvis også på Munchs tid, fordi allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen for å starte et atelierfellesskap like ved Karl Johans gate i Oslo sentrum sammen med en gruppe unge kolleger.

Munch ville bort fra den akademiske kunsten og det naturrealistiske, og han får et gjennombrudd med maleriet Det syke barn i 1885–1886 - et smertelig gjenopplevd barndomsminne, med et enkelt og strengt uttrykk. Noen år senere reiser Munch til Paris etter å ha fått tildelt Statens kunstnerstipend. Han bygget seg et nettverk, fikk livserfaring og noe undervisning, og han ble introdusert for fransk symbolistisk poesi. Etter dette begynner han å male bilder med en noe mystisk og nordisk melankoli, med flere av motivene fra Oslo, Ekeky og Åsgårdstrand hvor han tilbrakte mye av sommeren.

Og så kom 1890-årene, en tid hvor Munch for alvor maler seg inn i norsk kunsthistorie med verkene i det som heter Livsfrisen - en serie med maleri som tar opp temaene kjærlighet, livsangst, død og erotikk. (Kyss, Madonna, Melankoli, Vampyr, Angst og To mennesker). Livsfrisen vokste i antall verk med det ekspresjonistiske gjennombruddsverket Skrik fra 1893, Aften på Karl Johan, Stemmen, Aske, Livets dans og Kvinnen i tre stadier fra 1894.

Munch laget også mye grafikk i løpet av karrieren sin. Fra 1894 dyrker han grafikken, først etsing og litografi, og senere også tresnitt. Han laget omtrent 700 grafiske arbeid, hvorav ca 200 er etsinger, 140 tresnitt og resten litografi, alle innholdsmessig relatert til maleriene.

Kanskje ikke så uventet, men et klisje kunstnerliv, med drama, drinker, berømmelse og et mildt sagt anstrengt forhold til det motsatte kjønn gjør sitt med et menneske. Det ledet Munch etterhvert inn i et nervøst sammenbrudd i 1908. Han havnet på et sykehus i København, en tid som kom til å forandre Munchs uttrykk. Nå begynner han å male mindre av de symbolske motivene som han hadde blitt berømt for i 1890-årene og heller male lyse og fargesterke motiv, med friluft og sunnhet.

Munch var i tillegg rå på portretter og han la ned mye omtanke i hvert portrett han laget, enten det var av seg selv og av andre.

Kunstsamler og forretningsmannen, Rolf E. Stenersen, skrev en boken om Munch i 1944. Stenersen var en aksjemegler og forfatter, og han er utvilsomt den personen som sterkest har bidratt til å bringe kunstneren og mennesket Edvard Munch i kontakt med det store publikum verden over. Stenersen var ikke 20 år engang før han bestilte en stor versjon av Munchs maleri “Livets dans” til sine foreldres spisestue. En ting jeg legger merke til her, er hvordan Stenersen vier de to første sidene til Munchs utseende. Her skriver han:

"Munch var vakker. Han var også svakelig, likevel virket han ikke veik. Folk snudde seg etter ham, også før han hadde fått et navn som kunstner. Den som har sett Edvard Munch glemmer det ikke."

Han beskriver Munch sitt utseende i detalj: om håret, øynene, høyden og haken hans. At Steneresen gjør dette kan på en måte virke litt merkelig, men på en måte gir det også et bilde av hvordan Munch så ut og kanskje hvilken energi han utstrålte. Jeg tror også Stenersen gjør dette, fordi Munch - og kunsten til Munch - var på mange måter en og den samme. Munch gikk fullstendig opp i det, med alle sine livserfaringer og omgivelser. Og det er kanskje i ansiktet at en finner mest informasjon om et menneskets psyke, temperament og tilstand.

Dette skiftet fra mørk, angstfylt symbolisme til de mer lysere trakter, det synes jeg er spesielt spennende. Kanskje Munch virkelig fant en indre fred i København eller kanskje han bare ble lei av å ta opp i seg alt det vonde som kan komme av å være menneske i en uforutsigbar verden i stadig forandring.